I dag har jeg vært på besøk på to skoler der det hver lørdag er alfabetiseringskurs. I hele provinsen Guayas er det tilbud om slike kurs, og for at alle skal få anledning til å være med, så er det barnepass mens undervisningen foregår. Barna som er i skolealder får tilbud om leksehjelp, fordi deres foreldre ikke kan hjelpe med leksene.
En fornøyd elev
Jeg spurte noen få av kvinnene hvorfor de ikke hadde fått skolegang, og fikk høre noen sterke historier. En av kvinnene fortalte at foreldrene hadde sagt til henne at hvis vi ikke jobber så spiser vi ikke, og da hadde hun jo aldri noe valg. En annen fortalte at hun var vokst opp med en stefar som ikke likte henne, og derfor, som det eneste barnet i huset, fikk hun ikke lov til å gå på skole. Hun hadde hjulpet til hjemme, og som 10 åring reist til Guayaquil for å jobbe. Å få reise hjemmefra hadde vært en god opplevelse fortalte hun mens tårene trillet nedover kinnene hennes. Jeg trengte ikke spørre mer,men forstod at hun hadde få gode minner fra barndommen sin.
Susanna vokste opp på landsbygda, og nærmeste skole lå en dagsreise fra hjemmet, dette er grunnen til at hun aldri fikk mulighet til skolegang. Men nå i en alder av 74 år er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse, og hun har begynt å lese og skrive. Hun strålte av lykke mens hun leste to setninger for meg!
Noen av de historiene jeg fikk høre idag kommer jeg aldri til å glemme. Jeg kjenner jeg blir så rasende på den urettferdigheten som er i verden!
Men det som er så fantastisk og som jeg gleder meg stort over er at gjennom å lære seg å lese og skrive får mange bedre selvfølelse, og opplever at livet får flere muligheter. Til tross for alt det vonde som mange har med seg så klarer de å stå oppreist, de kjemper for sine barns fremtid og de jobber hardt for at også deres egne liv skal kunne forandres. Så det som har gjort aller mest inntrykk i dag er rett og slett gleden og håpet som disse flotte menneskene delte med meg i dag!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar