I går skjedde noe som ikke har skjedd før, vi var på omvisning og jeg kjente at det ble nesten litt for tøft for meg. Først besøkte vi en venninne som jeg møtte på kurs for noen uker siden, se dette blogginnlegget. Flere ganger har hun invitert meg hjem til seg, og endelig fikk jeg det til. Ingunn(ny utsending) og Solfrid som er diakonistudent var sammen med meg.
Vi ble møtt med hjertevarme, og takknemlighet for at vi kom, og vi fikk høre litt om hennes daglige utfordringer og bekymringer, at min venninne i tillegg har hiv kompliserer livet enda mer. Det gjorde så inntrykk å være hjemme hos henne, og å få prate med henne igjen. Noen mennesker kjenner man umiddelbart at man har kjemi med, slik er det med oss.
Etterpå kjørte vi til en skole, der holder de på å bygge ny skole, noe som virkelig tar tid, bare 4-5 personer var på denne jobben i går. De over 600 elevene sitter tett-tett i gamle provisoriske bambusklasserom, og har rett og slett veldig dårlige læringsforhold. Rektor viste oss rundt, men hun var sliten, hun var skuffet, motløs og bekymret, og jeg forstår henne godt.
Deretter kjørte vi til Centro Creer, og da måtte jeg bare si til Ingunn og Solfrid at nå tror jeg kanskje ikke at jeg orker så mye mer, besøket hos min venninne, og samtalen med rektor var nok for meg...Så på Centro Creer var vi en rask tur, og det er alltid godt å være der.
Det er så lett å skrive om det som er bra, men jeg må være ærlig å si at det er ikke bare slik livet her er. Nei vi møter daglig mennesker med store problemer, bekymringer, vanskelige ting og håpløshet. Og det gjør veldig vondt å ta innover seg dette, så vondt at i går så måtte jeg bare si at nå klarer jeg ikke ta inn mer.....
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar