det er så urettferdig

I går var jeg så heldig å få undervise de nye volontørene i ett tema jeg virkelig brenner for, vi snakket om hiv i Norge, i verden og i Ecuador, og selvfølgelig om hivprosjektet som Misjonsalliansen har her i Ecuador. Men det som uten tvil kommer til å bli husket fra denne dagen er møtet med ei nydelig dame som fortalte hvordan det er å leve med hiv.

-Mitt største ønske er å samle familien min, og fortelle dem at jeg har viruset. Jeg ønsker så at jeg kan få dele mine bekymringer med dem, og at de skal møte meg med omsorg og kjærlighet, men bare tanken på at det motsatte kan skje gjør at jeg velger å ikke si noe, fortalte hun gråtende, og vi gråt sammen med henne.

Jeg skulle så ønske dere alle kunne få møte denne fantastiske kvinnen, jeg kan ikke vise dere noe bilde av henne, men jeg kan beskrive henne: hun er vakker, sprudlende, har god humor, er i 30-årene, småbarnsmor og ja hun har veldig mye til felles med mine venner og familie som betyr så mye for meg i Norge. Det er bare det at hun var så uheldig å bli født her, noe som har gitt henne et helt annet utgangspunkt. Verden er ett urettferdig sted...........